Hvem som hadde innflytelse på Sigrid Undset

Mgr. Robert Hugh Benson: konvertitt, prest og forfatter

Sigrid Undsets engasjement når hun skrev om temaer knyttet til religion og den katolske troen, var et trekk som mange katolske kommentatorer delte gjennom hele perioden fra katolismen etter reformasjonen og frem til Det andre Vatikankonsil. Spesielt på steder der statsreligionen var protestantisk og katolikkene var i mindretall, fant lekmannsintektuelle og ledende kulturpersonligheter – som hadde omvendt seg til den katolske kirken – glede i sine nyvunne motkulturelle overbevisninger og skikker. I Literary Converts skriver Joseph Pearce om en rekke konverteringer blant intellektuelle i Storbritannia, et fenomen som gjentok seg andre steder: «I Europa var det en stor tilstrømning av litterære konvertitter, like imponerende som den man opplevde i England.» Blant disse var François Mauriac, Léon Bloy, Jacques Maritain, Charles Péguy, Henri Ghéon, Giovanni Papini, Gertrud von le Fort og Sigrid Undset, som alle enten var konvertitter eller tilbakevendte, altså katolikker som hadde mistet troen, men som hadde vendt tilbake til Kirken».

For å illustrere bredden i Undsets lesning er det nok å nevne at alle de ovennevnte forfatterne finnes i hennes bibliotek på Bjerkebæk i Lillehammer. Undset eide minst femten bøker av Mauriac, elleve av Maritain, fem av Bloy og fire hver av Péguy, Ghéon, Papini og von le Fort.

Selv om Undset holdt seg oppdatert på katolsk tenkning på kontinentet, var det engelskmennene som hadde størst innflytelse på henne. Hennes bibliotek inneholder over seksti bøker av G. K. Chesterton og over tretti av både Hilaire Belloc og Robert Hugh Benson. Chesterton og Benson gjorde et så stort inntrykk på Undset at hun, få år etter sin konvertering, satte i gang med flere oversettelser til glede for sine landsmenn. Chestertons The Everlasting Man (1925) ble oversatt i 1931 som den 450 sider lange Den Evige Menneske, og Bensons Christ in the Church (1911) og The Friendship of Christ (1912) ble oversatt til norsk som henholdsvis Kristus i kirken (1926) og Kristi Venskap (1928).